«Samtale i katedralen» av Mario Vargas Llosa er en fascinerende reise gjennom Perus tumultariske historie, som på en mesterlig måte vever sammen de forskjellige fortellingene om en velstående avkom og hans tidligere sjåfør under et tilfeldig møte. Mens de forteller om sine kontrastfylte opplevelser av livet under Manuel Odrias diktatur, blir romanen levende med levende skildringer av høysamfunnssoaréer og snuskete bordeller. Til tross for sin komplekse narrative struktur flyter leseopplevelsen med letthet, og trekker leseren inn i en fengslende utforskning av et lands sosiale og politiske virkelighet. Selv om Vargas Llosas stil kanskje mangler den fantastiske teften til Gabriel Garcia Marquez, er hans mestring av historiefortelling ubestridelig, noe som gir ham en rettmessig plass som nobelprisvinner.
I denne bloggen har vi bestemt oss for å anmelde et av Mario Vargas Llosas mesterverk, Samtale i katedralen. Denne romanen, utgitt i 1969, regnes som en av de grunnleggende milepælene i boomen i latinamerikansk litteratur. I den brukes unnskyldningen for et sporadisk møte mellom Santiago Zavala, sønn av en herre fra Miraflores, og hans tidligere sjåfør Ambrosio, til globalt å rekonstruere en periode i Perus historie: Manuel Odrias diktatur. Kombinasjonen av Zavalita og Ambrosios versjoner av historien lar forfatteren reflektere den peruanske virkeligheten i sin helhet, fra høysamfunnsfester til de mørkeste bordellene i hovedstaden.
Samtale i katedralen er en kompleks roman, der leseren må nøste opp i nettverket av fragmentariske og anakronistiske tidshopp. Gjennom disse hoppene blir Perus historie rekonstruert og landets sosiale og politiske virkelighet vist. Men til tross for dens narrative kompleksitet, flyter lesingen med en viss letthet når leseren har blitt vant til den.
Når det gjelder Vargas Llosas stil, til tross for at han er en stor forfatter og har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, mangler enda et poeng med fantasi og vågemot i skapelsen av situasjoner og i selve stilen. Sammenlignet med Gabriel García Márquez er forskjellen merkbar når det gjelder evnen til å overraske og la leseren stå med åpen munn. Dette forringer imidlertid ikke Vargas Llosas fortjeneste som forfatter, selv om utpekelsen hans som nobelprisvinner skapte kontrovers på grunn av hans politiske posisjoner.
Selv om dens fortellerstil er kompleks, flyter lesingen lett når du kommer inn i den. Selv om enda et poeng av fantasi mangler i stilen hans, viser Mario Vargas Llosa seg å være en stor forfatter og verdig Nobelprisen i litteratur.
Samtale i katedralen, skrevet av Mario Vargas Llosa i 1969, er en grunnleggende milepæl i boomen i latinamerikansk litteratur. I dette verket brukes unnskyldningen om et møte mellom to karakterer for å rekonstruere en periode i Perus historie, Manuel Odrias diktatur. Gjennom en fragmentarisk og anakronistisk fortelling fordyper forfatteren oss i den peruanske virkeligheten, fra høysamfunnet til hovedstadens mørkeste bordeller. Denne komplekse romanen, med umarkerte tidshopp, krever at leseren fordyper seg i et krevende narrativt spill. Men det jeg fremhever som et positivt poeng er måten Vargas Llosa klarer å kombinere historie med sosial og politisk bekymring, og tilbyr en fullstendig visjon av datidens peruanske virkelighet.
Selv om Samtale i katedralen er en kompleks og velkonstruert roman, er det ett negativt poeng som kan gjøre at boken ikke er verdt å lese. Personlig opplever jeg at det mangler litt originalitet og fantasi i skapelsen av situasjoner og i selve skrivestilen. I motsetning til andre latinamerikanske forfattere som García Márquez, byr ikke Vargas Llosa oss på vågale eller overraskende gnister, noe som gjør lesingen litt flatere og mer forutsigbar. Dette forringer imidlertid ikke forfatterens fortjeneste, siden han fortsatt er en stor forfatter og en verdig nobelprisvinner.
Kritikk
Samtale i katedralen er en roman som ikke kan overses, spesielt hvis du er ute etter å fordype deg i latinamerikansk litteratur. På grunn av sine egne fordeler blir dette verket av Vargas Llosa en grunnleggende milepæl i den litterære boomen. Gjennom sin narrative eksperimentering, historiske kontekstualisering og sin sosiale og politiske bekymring, klarer romanen å fange essensen av den peruanske virkeligheten i sin helhet.
Men til tross for alle dets prestasjoner, vil jeg tørre å påstå at Samtale i katedralen ikke presenterer den fantasignisten som jeg gjerne vil finne i et litterært verk. I motsetning til García Márquez, hvis romaner overrasker med sin upåklagelige stil og forbløffende situasjoner, forblir Vargas Llosa på tryggere og mer forutsigbar grunn. Personlig tror jeg at et ekstra poeng med å våge og overraske i situasjonsskapingen og fortellerstilen hadde vært kjærkomment.
Det kan likevel ikke nektes for at Vargas Llosa er en stor forfatter og en velfortjent vinner av Nobelprisen. Hans politiske holdninger kan heve noen øyenbryn, men talentet hans plasserer ham utvilsomt på toppen av litteraturen. Kort sagt, Samtale i katedralen er en kompleks og krevende roman, men en som er verdt å lese for de som ønsker å fordype seg i rikdommen i latinamerikansk litteratur.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.