Hulen

I denne anmeldelsen vil jeg gjerne snakke med deg om romanen «A caverna» av den anerkjente portugisiske forfatteren José Saramago. Selv om jeg vanligvis er en leser som liker å ta meg tid til å nyte hvert ord i bøkene jeg leser, var det annerledes med denne romanen. Til tross for tendensen til overflødighet, leste jeg den raskt, som om jeg drakk en sirup hvis smak jeg ikke tålte.

Anbefalingen av denne romanen var så insisterende at jeg bestemte meg for å gi den en sjanse, selv om jeg hadde forlatt Saramagos andre verk halvferdige tidligere. Men da jeg begynte å lese «En hule» skjønte jeg at den holdt de samme retningslinjene som i hans andre romaner, både i språket og i de narrative prosedyrene, fraværet av tegnsetting og dens generelle tone. Dette gjorde at noe ikke passet helt for meg, siden i hans forrige verk, «Essay on Blindness», var disse karakteristikkene en oppdagelse, men i «A caverna» blir de bare en imitasjon. Til tross for en upåklagelig tilnærming, føles romanen malplassert, siden den er realistisk og hverdagslig, til tross for noen uvanlige situasjoner. Dette står i kontrast til originaliteten og personligheten som Saramago vanligvis tilbyr i verkene sine, og utforsker temaer som er lite observert av andre forfattere.

Videre, i denne romanen er Saramagos ideologiske lidenskap til stede i hver scene og personlig kommentar, og bestemmer til og med handlingens gang. Saramago styrer leserens tanker for mye, og lar ikke utviklingen av hendelser vise seg. Han skyter stadig inn, som en litteraturkritiker, og påpeker detaljer så tydelig at det ender opp med å bli irriterende, selv om vi er enige med ham. Det setter også karakterenes atferd på forhånd, og gjør dem til sosiale stereotyper i stedet for individer med unike personligheter.

Når det gjelder innholdet i romanen handler «En hule» om gamle jobber som går ut av bruk, mennesker som er utdannet til å leve i en annen tid og som ikke lenger er gyldige, mangelen på kommunikasjon mellom foreldre og barn, tilknytningen til landet både bokstavelig og metaforisk, fortiden og transformasjonene som gjør nåtiden til fremtiden. Disse temaene, sammen med Saramagos omsluttende prosa, hans evne til overbevisning og sympatien inspirert av karakterene som nekter å trekke seg, gjør «A caverna» til en moderne fabel. Det hadde imidlertid vært mer effektivt om Saramago hadde sluppet insisteringene som ikke bidrar med noe og tilpasset historien til dimensjonene til en novelle.

Det positive poenget som gjør boken «A caverna» av José Saramago verdt å lese, er dens evne til å involvere leseren i omsluttende og overbevisende prosa. Den moderne fabelen den presenterer, med karakterer som nekter å resignere og uvanlige løsninger, skaper en økende narrativ spenning som fenger leseren fra begynnelsen. Selv om en kortere tilpasning uten unødvendig insistering mangler, er Saramagos evne til å holde på leserens oppmerksomhet utvilsomt.

Til tross for kvalitetene til denne romanen, som Saramagos omsluttende prosa, karakterenes evne til overbevisning og sympati, samt den stadige veksten av narrativ spenning, er det et negativt aspekt som gjør at den ikke er verdt å lese. Og Saramago styrer leserens tanker for mye, lar ikke hendelsesutviklingen vise hva som er nødvendig. Han blander seg hele tiden inn i historien, påpeker dette og hint, så åpenbart at det er irriterende, selv om jeg er enig med ham. Dette gjør at romanen mister noe av gjennomslagskraften og blir noe didaktisk og diktatorisk i budskapet. Til tross for dette forblir «A Caverna» en interessant moderne fabel som kunne vært mer effektiv hvis den hadde vært mer kortfattet.