Oppdag den fortryllende verdenen til Jorge Luis Borges’ «Aleph», en samling fra 1949 som inkluderer den berømte tittelhistorien. Mens forfatterens andre verk, «Ficciones», deler lignende temaer og stil, skiller Borges sin unike blanding av metafysisk fantasi og skjev parodi «Aleph». I historien «El Aleph» satiriserer Borges pompøse forfattere gjennom karakteren til Carlos Argentino Daneri, som besitter kraften til å se alle punkter i universet, men bruker den utelukkende til å prise jorden i et kaotisk dikt. Både en leken hyllest til og en bitende kritikk av hans samtidige, «Aleph» viser frem Borges’ karakteristiske vidd og kreativitet. Dykk inn i dette mesterverket av spansk litteratur og avdekk magien i deg.
Fiksjoner, skrevet av Jorge Luis Borges og utgitt i 1949, er en bok som jeg anser som essensiell. Til tross for at jeg har lignende temaer og samme stil som El Aleph, har jeg alltid følt meg mer tiltrukket av Ficciones-historier. Den første delen, som inkluderer historiene til Tlön, Pierre Menard og biblioteket, spesielt, har skapt en tilbakevendende forestilling i meg. Merkelig nok var min første kontakt med Borges gjennom historien som gir tittelen til El Aleph, selv om mitt møte med arbeidet hans fant sted før jeg leste det i klassen og hadde kunnskap om hvem Borges var.
Da jeg oppdaget Ficciones, var jeg rundt 15 år gammel og begynte å bli klar over mitt kall for humaniora. På den tiden hadde han fortsatt en romantisk og opprørsk ånd, i motstand mot vitenskapen. En bok som fascinerte meg på den tiden og som jeg tror jeg ikke ville turt å lese på nytt nå, på grunn av frykten den genererer i meg, var The Return of the Sorcerers, av Pauwels og Bergier. Denne boken tok for seg temaer som nazistisk esoterisme, tapte sivilisasjoner og alkymi, temaer som i 1960, da den ble utgitt, var nye og hadde en viss sjarm, men som allerede på slutten av 90-tallet ble ansett som et fristed for sjarlataner og middelmådige. mennesker. Men når jeg ignorerte dette, likte jeg boken, inkludert den merkelige historien av en ukjent argentinsk forfatter, Borges. Senere oppdaget jeg at Fernando Savater også møtte Borges på samme måte, selv om han gjorde det mange år tidligere, i en tid da det å «oppdage» Borges og bli begeistret for new age-esoterisme var tilgivelig.
Historien «El Aleph» er en av Borges mange historier som er preget av hans smak for metafysisk fantasi. Det som imidlertid skiller det ut for meg er paroditonen. Det er alltid en viss sans for humor i Borges arbeid, men det er generelt en tilslørt eller kamuflert humor. Men i «El Aleph» uttrykker Borges seg åpent, og skaper en nådeløs karikatur av en type pompøse forfattere, representert ved Carlos Argentino Daneri. Denne karakteren er den første fetteren til Beatriz Viterbo, som fortelleren elsket håpløst og som døde 12 år før handlingen i historien. Gjennom besøk til familiens hjem for å minnes årsdagen for hans død, får fortelleren tilliten til Carlos Argentino Daneri, inntil hemmeligheten til Aleph blir endelig avslørt, et punkt som inneholder alle punktene i universet. Borges håner eieren, som bare kan bruke dette metafysiske miraklet til å skrive et kaotisk dikt til å prise jorden. Til tross for min litt frakobling med noen av de andre historiene i boken, kan jeg ikke nekte dem noen fortjeneste, siden de fortsatt er noen av de beste sidene med litteratur på spansk.
Etter min mening er et positivt poeng som gjør boken «El Aleph» av Jorge Luis Borges verdt å lese forfatterens evne til å blande metafysisk fantasi med humor og parodi. Gjennom sin unike fortelling klarer Borges å skape tegneseriefigurer og absurde situasjoner som resulterer i en underholdende og overraskende lesning. Videre demonstrerer språkbruk og ironi i historiene, som i tilfellet med den kaotiske oden til planeten i historien «El Aleph», Borges’ mestring som forfatter.
Til tross for at den anses som en essensiell bok, er et av de mulige negative punktene til «El Aleph» av Jorge Luis Borges dens paroditone. I motsetning til andre historier av Borges som har en mer subtil og tilslørt humor, kan man i denne boken se en mer åpenbar og hånende humor, spesielt i historien «El Aleph». Selv om det kan være morsomt for noen, faller kanskje ikke denne paroditonen i smak hos alle lesere og kan ta unna historiens alvor. Denne mangelen på seriøsitet kan generere en viss følelsesmessig frakobling og gjøre det vanskelig å fordype seg i handlingen.
Kritikk
Etter min mening er verket «El Aleph» av Jorge Luis Borges en essensiell litterær perle for enhver litteraturelsker. Selv om jeg personlig foretrekker boken hans «Ficciones», kan jeg ikke nekte for at «El Aleph» er et sett med fascinerende historier som demonstrerer Borges’ geni. Jeg synes det er interessant hvordan forfatteren klarer å blande elementer av metafysisk fantasi med en tone av parodi, og dermed skape et unikt og underholdende verk.
Et av aspektene jeg liker best ved «El Aleph» er Borges’ bruk av humor. Selv om det alltid er et snev av humor i forfatterskapet hans, er det spesielt merkbart i denne boken, spesielt i karakteren til Carlos Argentino Daneri, en pedantisk og bombastisk forfatter som blir en morsom karikatur. Videre viser oppdagelsen av Aleph, et punkt som inneholder alle punktene i universet, og dens bruk av Daneri til å skrive en kaotisk ode til jorden, oss forfatterens ironi og sarkasme.
Selv om det er historier i «El Aleph» som genererer en viss løsrivelse for meg, som «The Search for Averroes» eller «Deutsches Requiem», kan jeg ikke nekte for at disse tekstene inneholder noen av de beste sidene med litteratur på spansk.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.