Alkymisten

Jeg kom over boken «Alkymisten» med høye forventninger på grunn av anmeldelsene jeg leste. Det viste seg imidlertid å være en uutholdelig lesning fra starten av. Boken presenteres som en lang lignelse, lik de i Det nye testamente, som søker å så felles ideer om selvhjelp og selvoppdagelse. Da jeg leste den, kom jeg over begreper som integrering i alle ting, universelt språk og verdens sjel, blant annet. Selv om jeg fant slutten av boken interessant, var kjedeligheten med lesing generelt og mangelen på interesse for lesere som ikke liker denne typen undervisning tydelig.

Personlig ser jeg en sammenheng mellom islamsk fundamentalisme og denne utbredelsen av psykopedagoger, sekter og tv-deltakere i Vesten. Selv om jeg innrømmer at denne teorien ikke er veldig forseggjort og kan virke litt punk som Brian Aldiss. Men hvis vi ser bort fra mine rabalder og fokuserer på den aktuelle boken, beskriver Pablo Martínez Zarracinas nylige artikkel perfekt min mening om forfatteren og hans arbeid. Forsiktighet må tas med det moderne mennesket, siden for ham er det motsatte av stress og hjerteinfarkt mange ganger ikke rolig, men Paulo Coelho.

For å komme tilbake til boken, må jeg takke forfatteren for å ha unngått å pynte leksjonene hans om hedensk kristendom med litterære oppblomstringer eller talefigurer. Selve historien er imidlertid veldig flat og mangler stil. Videre er boken kort og har mye hvitt rom, noe som kan betraktes som dens beste dyd.

Selv om slutten på boken var interessant, mangler historien generelt stil og blir kjedelig. Det er viktig å være forsiktig med påvirkning av verk som dette, da de kan virke kontraproduktive for leserens velvære.

Til tross for de negative anmeldelsene som boken «Alkymisten» av Paulo Coelho har fått, er det for meg et positivt poeng som gjør den verdt å lese. Jeg setter pris på at forfatteren har valgt en enkel og direkte skrivestil, uten litterær utsmykning eller unødvendige talemåter. Dette gjør at lesing kan være flytende og tilgjengelig for alle typer publikum, uavhengig av deres erfaring eller forkunnskaper. Videre, siden det er en kort bok med mange tomme mellomrom, kan den leses raskt, noe som kan være attraktivt for de som leter etter en lett historie som er lett å lese. Selv om jeg kan forstå kritikken rundt innholdet i boken, anser jeg akkurat dette aspektet som en fordel som ikke kan ignoreres.

Det negative poenget som gjør at boken «Alkymisten» ikke er verdt å lese, er innholdet basert på hverdagslige fra selvhjelpsmanualer, søken etter seg selv og integrering med alle ting. Boken virker som en lang og kjedelig lignelse, med liten interesse for lesere som ikke liker denne typen emner. Videre er skrivemåten flat og nøytral, uten litterære ornamenter eller retoriske figurer som kan gi den større kvalitet. Derfor er denne boken usmakelig og anbefales ikke for de som leter etter en mer innholdsrik og dyptgående lesning.