Knust speil

Mirall trencat er en sterkt anbefalt roman, utgitt i 1974 og opprinnelig skrevet på katalansk. Etter hvert som jeg leste den, ble jeg fascinert av å lære om forfatterens litterære referanser. Selv om jeg ikke fant omtale av andre forfattere i romanen, vil jeg fremheve stilen til Mercè Rodoreda, som har en sterk personlighet, men også et klassisk preg som minner meg om Faulkner. I motsetning til den amerikanske forfatteren, skaper Rodoreda en unik atmosfære med et stort hus og en hage i Barcelona, ​​som ikke bare blir omgivelser, men også ser ut til å komme til live. Denne romanen fokuserer ikke bare på visse aspekter av Barcelona-samfunnet, men har også en universell projeksjon.

Historien er bygget opp i tre deler, som er preget av et progressivt brudd med den konvensjonelle fortellingen. Den første delen introduserer hovedpersonene, spesielt Teresa Goday, en attraktiv kvinne med ydmyk opprinnelse som har gjemt en del av fortiden sin. Gjennom ulike ekteskap og forhold klarer Teresa å heve seg sosialt. I denne delen introduseres karakterene på en måte som forblir inngravert i leserens sinn. Videre klarer forfatteren å gi liv ikke bare til karakterene, men også til gjenstandene og miljøet generelt.

I den andre delen blir fortellingen mer intens og psykologisk. Karakterene har modnet og møter konsekvensene av deres fortid og avgjørelser. Selv om det er en latent seksuell ladning, krever overklassesamfunnet som romanen foregår i å opprettholde utseende og skjule svakheter. Etter hvert som historien skrider frem, blir historien mørkere og de tre kvinnene, Teresa, hennes datter Sofia og Armanda, tjenestekvinnen, må håndtere hemmeligheter og vanskelige avgjørelser. Tidens historiske bakgrunn overskygger ikke handlingen, som fokuserer på karakterene og deres komplekse forhold til miljøet.

I tredje og siste del blir fortellingen vill og overnaturlig. Den allvitende fortelleren spiller en fremtredende rolle og det siste kapittelet skiller seg ut, der en rotte går gjennom restene av herskapshuset under riving. Selv om det er en spennende roman full av bilder, tenker jeg at den kan være et hinder for enkelte lesere fordi den er satt i en tid og situasjoner som kan virke fjern og ufattelig i dag. Tilstedeværelsen av forlatte barn og den uakseptable behandlingen av hjemmepersonalet kan generere en viss avstand fra virkeligheten til flertallet av lesere. Imidlertid vil jeg råde de som er villige til å fordype seg i denne eksepsjonelle litterære opplevelsen for å overvinne denne hindringen.

Et positivt poeng som gjør boken «Mirall trencat» verdt å lese, er forfatterens, Mercè Rodoredas, evne til å skape en atmosfære og setting så levende og detaljert at den frakter leseren til Barcelona på midten av 1900-tallet. Gjennom sin barokke litterære stil rike på bilder, klarer Rodoreda å gjenskape scenarier og situasjoner som får leseren til å føle seg fordypet i historien. Videre øker måten gjenstander og omgivelsene får et spøkelsesaktig nærvær på følelsen av realisme og lar leseren oppleve historien på en mer intens måte.

Til tross for alle egenskapene til «Mirall trencat», er det ett negativt poeng som kan gjøre boka ikke verdt å lese. Dette poenget er det faktum at romanen er satt i en fortid som virker fjern for oss i dag. Situasjonene og relasjonene som presenteres i handlingen, som forlatelse av barn og krenkende behandling av hushjelp, kan være utenkelige i vår nåværende verden. Dette kan skape en viss avstand mellom leserne og historien, siden de ikke ville føle seg like identifisert med omstendighetene som beskrives. Selv om denne hindringen ikke hindrer lesingen i å være hyggelig, er det viktig å ha det i bakhodet før du dykker ned i entusiasmen for romanen. Derfor er ikke «Mirall trencat» en passende lesning for alle publikummere.