Gudfaren

The Godfather, opprinnelig utgitt i 1969 og oversatt til spansk av Ángel Arnau, er en roman skrevet av Mario Puzo som har blitt tilpasset til film under ledelse av Francis Ford Coppola. Selv om premieren fant sted for 50 år siden, regnes filmen fortsatt som en av de beste i filmhistorien. Når det gjelder spørsmålet om romanen er bedre enn filmen, er svaret nei. Til tross for de utmerkede prestasjonene til Marlon Brando og Robert Duvall, er det to grunner som rettferdiggjør denne uttalelsen: kinoens visuelle kraft og bikarakterene og de unødvendige scenene som er tilstede i romanen. Filmen klarer å fange visuelle beskrivelser effektivt, mens romanen går over bord med beskrivende detaljer som er kalde. Videre inneholder romanen et for stort antall bikarakterer og unødvendige scener som er eliminert i filmatiseringen.

Videre er det tre sider ved romanen som ikke overbeviser. Først og fremst overfortellingen. Romanen ser ut til å overlate lite til leserens fantasi ved å tilby for mange detaljer. For det andre, sømmelighet. Selv om romanen viser voldelige elementer som utpressing og drap, viser den en beskjeden holdning til sexscenene, som etterlater dem halvveis. Og for det tredje, narrative triks. Romanen bruker flere triks enn i en magisk handling, noe som kan være litt overdrevent. Til tross for denne kritikken regnes imidlertid The Godfather som en god roman. Ved å bryte med den tidligere tradisjonen for den «svarte» romanen er historien absorberende og fortellingen fartsfylt. Hovedpersonene, som Vito, Michael og Tom Hagen, presenteres på en kompleks og dyp måte, noe som er sentralt i denne typen romaner.

Totalt sett er The Godfather en anbefalbar roman på grunn av sin absorberende historie, komplekse karakterer og smidige fortelling. Til tross for noen feil, som overdrevne beskrivelser og forbrukbare bifigurer, bryter romanen med tradisjonen med krimromaner og byr på en underholdende lesning. I tillegg kan du finne politiske refleksjoner, kvinners rolle og deres påfølgende innflytelse.

Mens The Godfather-romanen har sine svakheter sammenlignet med filmen, er det ett positivt poeng som skiller seg ut og gjør den verdt å lese: den absorberende historien. Til tross for de små feilene som er nevnt i teksten, er handlingen i romanen involverende og fengslende. Mario Puzo klarer å fange leseren fra de første sidene og holde dem interessert gjennom hele historien. Det er en bok som vil holde deg hekta og ivrig etter å finne ut hva som skjer videre i livene til hovedpersonene, som Vito, Michael og Tom Hagen. Det er nettopp dette aspektet, lagt til bruddet med den tidligere tradisjonen med den «svarte» romanen og det djevelske tempoet i fortellingen, som gjør Gudfaren til en god roman til tross for sine små skavanker. Så selv om det er vanskelig å unngå sammenligninger med filmen, vil jeg anbefale å gi deg selv muligheten til å lese romanen og nyte denne absorberende og komplekse historien.

Et negativt poeng som gjør at boken «Gudfaren» ikke er verdt å lese, er dens overskudd av bikarakterer og unødvendige scener. Romanen inneholder et stort antall karakterer som har liten innvirkning på hovedplottet og som stort sett blir eliminert i filmatiseringen. I tillegg inkluderer den gratis scener som ikke tilfører noe til historien og slettes i filmen. Dette gjør romanen tyngre å lese og distraherer fra hovedplottet. Selv om den generelle historien er interessant, kan dette overskuddet av karakterer og scener være forvirrende og unødvendig.