«Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» av Kjersti Annesdatter Skomsvold er en tankevekkende roman som utforsker livet til Mathea, en eldre kvinne som sliter med dødsangst og sosiale forbindelser. Etter hvert som hun blir eldre, intensiveres Matheas oppfatning av menneskelig forbindelse, noe som fører til at hun søker usynlighet som et middel for å unngå hennes forestående avgang. Gjennom introspektive tanker og samtaler med leseren tegner Skomsvold et levende bilde av Matheas indre verden, inkludert hennes kjærlighet til Epsilon. Når Matheas isolasjon blir dypere, tar hun et bemerkelsesverdig skritt for å sikre at hun blir husket etter hennes død. Hun lager en tidskapsel fylt med minner og ett element – en lapp med telefonnummeret hennes – i håp om at noen vil ringe henne etter at hun er borte, og skaper en følelse av kontinuitet bortenfor graven. Med en nyskapende narrativ struktur og en unik utforskning av frykt, død og isolasjon, vil lesere som setter pris på kreativ historiefortelling og ukonvensjonelle teknikker sannsynligvis finne denne boken overbevisende og rørende.
«Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» er en gripende roman som fordyper livet til Mathea, en eldre kvinne som sliter med frykten for døden og sosial omgang. Etter hvert som hun blir eldre, intensiveres Matheas oppfatning av menneskelig forbindelse, noe som fører til at hun søker usynlighet som et middel for å unngå hennes forestående bortgang.
Fortellingen er strukturert rundt Matheas introspektive tanker og følelser, der forfatteren bruker en samtaletone som gir inntrykk av at Mathea snakker direkte til leseren. Skrivestilen er beskrivende, og gir rike detaljer om Matheas indre verden og universet hennes, som hun deler med Epsilon, hennes livs kjærlighet.
Ettersom Matheas isolasjon blir dypere, tar hun et bemerkelsesverdig skritt for å sikre at hun blir husket etter hennes død. Hun lager en tidskapsel, fyller den med minner fra livet hennes og inkluderer bare ett element – en lapp med telefonnummeret hennes. Mathea håper at noen vil ringe henne selv etter at hun er borte, noe som gir en følelse av tilknytning og kontinuitet bortenfor graven.
Romanen har en nyskapende narrativ struktur, der forfatteren inkluderer sitater fra gravsteiner og nekrologer gjennom hele boken. Disse sitatene er distribuert inkonsekvent, vises i klynger og forsvinner deretter i lengre perioder. Selv om denne metoden er ment å legge til dybde og tekstur til historien, kan noen lesere finne den forstyrrende eller forvirrende.
Til tross for den første appellen til bokens temaer og stil, sliter hovedpersonen Mathea med troverdighet, noe som gjør det vanskelig for noen lesere å få full kontakt med henne. Den inkonsekvente bruken av gravsteins- og nekrologsitater kompliserer fortellingens følelsesmessige innvirkning ytterligere, og får leserne til å humre til tider da de kan ha blitt rørt til tårer.
«Jo raskere jeg går, jo mindre er jeg» er imidlertid et originalt skjønnlitterært verk som hyller kreativiteten og den ukonvensjonelle bruken av fortellerteknikker. Lesere som setter pris på unike narrative strukturer og utforskning av temaer som frykt, død og isolasjon vil sannsynligvis finne boken overbevisende.
Oppsummert er «Jo raskere jeg går, jo mindre er jeg» en intim utforskning av en eldre kvinnes kamp med dødelighet og mellommenneskelige relasjoner. Ved å bruke en samtalestil og inkorporere sitater fra gravsteiner og nekrologer, vever forfatteren en historie som viser frem kraften til kreativitet og menneskets ønske om tilknytning. Mens noen lesere kan finne hovedpersonen og den narrative strukturen utfordrende, tilbyr boken et spennende blikk på frykt, død og isolasjon.
Jeg anbefaler å lese «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» for sin unike og kreative narrative struktur som skiller den fra andre romaner. Forfatterens bruk av sitater fra gravsteiner og nekrologer legger til et spennende lag til historien, og gjør den til en tankevekkende utforskning av temaer som frykt, død og isolasjon. Selv om karakteren til Mathea kanskje ikke er helt relaterbar eller konsistent, gjør originaliteten til historiefortellingen det verdt å lese for de som er interessert i en ny versjon av litterær fiksjon.
Jeg anbefaler å lese «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» for sin unike og kreative narrative struktur som skiller den fra andre romaner. Forfatterens bruk av sitater fra gravsteiner og nekrologer legger til et spennende lag til historien, og gjør den til en tankevekkende utforskning av temaer som frykt, død og isolasjon. Selv om karakteren til Mathea kanskje ikke er helt relaterbar eller konsistent, gjør originaliteten til historiefortellingen det verdt å lese for de som er interessert i en ny versjon av litterær fiksjon.
Kritikk
Jeg må innrømme at da jeg først leste synopsis av Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, ble jeg ganske fascinert. Ideen om å utforske sinnet til en eldre kvinne, fylt med frykt og sosial angst, er overbevisende. Men da jeg fordypet meg i romanen, fant jeg meg selv kjempe for å virkelig få kontakt med Mathea og historien hennes.
Matheas karakter, selv om den var unik og interessant, føltes til tider litt utrolig. Hennes intense frykt for døden og mennesker, så vel som hennes resulterende isolasjon, gjorde det vanskelig for meg å ha full empati med henne. Jeg ønsket å føle meg dypt berørt av fortellingen hennes, men i stedet fant jeg meg selv i å humre av noen av hennes mer eksentriske øyeblikk og følte meg litt løsrevet.
Fortellerstilen, skrevet i en samtaletone som om Mathea snakker direkte til meg, føltes både intim og fjern. Den beskrivende og introspektive skrivingen ga meg et glimt inn i Matheas sinn, men jeg kunne ikke unngå å føle at hun holdt tilbake bak et slør av angst.
Et av de mer unike aspektene ved romanen, med sitater fra gravminner og nekrologer, føltes noe inkonsekvent. Selv om det var en utvilsomt kreativ tilnærming, føltes fordelingen av disse sitatene ujevn. De dukket opp i klynger og forsvant deretter i lengre perioder, og fikk meg til å lure på om de tjente en konkret hensikt i fortellingen.
Til tross for disse problemene, kan jeg fortsatt gjenkjenne og verdsette originaliteten og kreativiteten som er til stede i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Kjersti Annesdatter Skomsvold har tatt på seg den vanskelige utfordringen med å utforske en kompleks karakter og de ofte tabubelagte temaene frykt, død og isolasjon. Jeg vil anbefale denne boken for lesere som leter etter en roman som utfordrer normene for historiefortelling og som ikke er redd for å begi seg inn i de mørkere hjørnene av den menneskelige psyken. Men hvis du foretrekker dypt emosjonelle og konsistente fortellinger, kan det være lurt å se andre steder.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.