Sommer

I det tredje bindet av hans selvbiografi, med tittelen «Summertime. Scenes from Provincial Life III» og utgitt i 2009, skrev forfatter J.M. Coetzee prøver å utforske de fem eller seks årene av livet hans umiddelbart etter at han kom tilbake til Sør-Afrika fra USA. Men til tross for potensialet som verkets utgangspunkt gir – etterforskningen av en antatt biograf etter forfatterens død – presenteres resultatet som et forsøk på simulert introspeksjon med liten relevans. Gjennom intervjuer med folk som kjente ham i den perioden prøver Coetzee å forstå hvordan de så ham, men ingen av dem har så mye å si på grunn av den reserven og respekten de hadde for ham. Til tross for mangelen på åpenbaringer og den lille relevansen til rutinehendelsene i livet hans, er det tekniske aspektet ved arbeidet godt tenkt og utført. Forfatteren bruker litterære lisenser slik at intervjuobjektenes taler og deres dialog med biografen er overbevisende og reflekterer karakterenes personlighet og biografens anodyne liv. Det fragmentariske og aseptiske formatet til verket gjør det imidlertid vanskelig for det å vekke følelser hos leseren og mangelen på humor og sekundære tillegg gjør historien mindre attraktiv. Videre oppstår spørsmålet om Coetzee avslører sin sanne personlighet eller om han har laget en karikatur av seg selv.

I stykket er karakterene som tilfører helheten litt kraft, en skilt kvinne, en fetter i kriminalitet, en og annen kollega, den hovmodige moren til en student og en professor ved avdelingen hennes. Gjennom dem skildres forfatterens marginale posisjon i familien og i samfunnet generelt, samt Julias irrasjonelle avgjørelser, Margots nostalgiske hengivenhet og Adrianas jernrasjonalitet. Men, utover karakterene, skildrer verket Sør-Afrikas øde ånd, dens falleferdige fysiognomi og en monoton, plaget og meningsløs tilværelse. Dette samsvarer med bakgrunnen i Coetzees romaner, men det fragmentariske og objektive formatet i verket gjør det vanskelig for leseren å bli rørt.

Selv om verket oppnår en illusjon av sannhet gjennom å fordrive følelser og legge til prosaiske og uunnværlige elementer, invaderer de fiktive spørreskjemaene hele historien og tar bort dets attraktive potensial. Mangelen på humor og forfatterens asketiske karakter gjør at han fremstiller sin egen askese uten sekundær påkledning. Dette leder til spørsmålet om Coetzee avslører sin sanne personlighet eller har skapt en karikatur av seg selv, og om han prøver å konsolidere sin egen myte eller bare villede leseren.

Boken «Sommertid» av J.M. er verdt å lese. Coetzee for måten forfatteren klarer å skape en illusjon av sannhet gjennom forfatterskapet. Selv om det fragmentariske og objektive formatet kan virke kaldt og blottet for følelser, klarer Coetzee å male et realistisk og dystert portrett av Sør-Afrika gjennom sine karakterer og beskrivelsen av den monotone og plagede tilværelsen der. Videre er samspillet mellom biografen og intervjuobjektene godt utført, med troverdige taler og distinkte personligheter. Selv om boken kanskje mangler emosjonelle og humoristiske elementer, er Coetzees tekniske dyktighet tydelig og gjør dette verket verdt å dykke ned i.

Til tross for omsorgen og den tekniske dyktigheten til J.M. Coetzee i verket «Sommertid» er det et negativt poeng som gjør at denne boken ikke er lesverdig. Det fragmentariske og objektive formatet, med en serie fiktive intervjuer, trekker ned følelsene i historien. Selv om en illusjon av sannhet oppnås, resulterer fraværet av emosjonelle elementer og tilstedeværelsen av prosaiske elementer i en historie som mangler appell. Dessuten gjør mangelen på humor og sekundære krydder at historien blir stram og monoton. Dette reiser spørsmålet om Coetzee avslører sin sanne personlighet eller har skapt en karikatur av seg selv, noe som får leseren til å lure på om forfatteren har til hensikt å befeste sin egen myte eller rett og slett forvirre oss.