Ismaíl Kadare, en anerkjent albansk forfatter og flerårig nobelpriskandidat, tar leserne med på en reise gjennom familiehistorien i sin roman «Dukken». Mens boken utforsker spennende episoder fra foreldrenes tumultartede ekteskap og hans egne ungdomsusikkerhet, kommer den til kort dybden og kompleksiteten som finnes i hans andre verk. Med bare flyktige referanser til Kadares opplevelser under Albanias kommunistiske regime, blir leserne ivrige etter et mer omfattende memoar fra denne mesterhistoriefortelleren. I mellomtiden kan du dykke ned i Kadares rike litterære verden gjennom hans andre anerkjente romaner som «Beleiringen», «Broken April», «Drømmenes palass», «The Accident», «Requiem for Linda B», «The Pyramid, » og «The Mornings of Café Rostand.»
Ismaíl Kadare er en anerkjent albansk forfatter hvis navn alltid høres ut som en kandidat til Nobelprisen. Selv om han har mottatt Prinsen av Asturias-prisen, kan hans politiske meninger i forhold til Hoxhá-diktaturet holde ham fra Nobelprisen. Når det gjelder verket hans The Doll, forteller det episoder fra familiens liv, selv om det ikke er kjent om de er ekte eller fiktive. Det begynner med det usannsynlige ekteskapet til foreldrene hans, fra feide familier, etterfulgt av år med konflikt mellom moren og svigermoren. Scener fra ungdommen hans blir også utforsket og hans suksesser, usikkerhet og barndoms arroganse gjenspeiles, alltid med morens figur som den sentrale aksen i historien. Selv om romanen viser noen typiske elementer ved Kadares verk, som mystiske miljøer og tvetydighet i karakteriseringen av karakterer, regnes den som et lite verk i lengde og dybde, som kunne vært en del av en mer komplett memoarbok. Det ventes i spenning på et mulig verk der forfatteren forteller sin versjon av årene med kommunisme og diktatur i Albania.
Til tross for at den har interessante episoder og fascinerende karakterer, er dens tilnærming overfladisk og de er ikke fullt utviklet. Utgivelsen av en mulig memoarbok av Kadare er etterlengtet, der han kan fordype seg i bredere tema og gi sin versjon av årene med kommunisme og diktatur i Albania. I mellomtiden anbefales det å utforske andre verk av forfatteren, som The Siege, Broken April, The Palace of Dreams, The Accident, Requiem for Linda B, The Pyramid og The Mornings of Café Rostand, som kan by på en mer fullstendig visjon av hans narrative talent.
I «Dukken» av Ismaíl Kadaré skiller forfatterens evne til å skape mystiske miljøer og skildre tvetydige karakterer seg ut. Gjennom historien om forfatterens familie kan vi gå inn i et middelaldersk og samtidig Albania. Figuren «dukken», som fremstår som skjør og naiv, tilfører handlingen et element av intriger og spenning. Selv om romanen kunne vært utviklet mer med tanke på lengde og dybde, etterlater den en bittersøt smak og et ønske om å vite mer om karakterene og deres historiske kontekst.
Selv om Ismaíl Kadaré er en anerkjent forfatter og hans fortellerstil er elegant og overraskende, skuffet Dukken meg litt. Til tross for at jeg finner noen typiske trekk ved forfatterens arbeid, som de mystiske miljøene i Albania og tvetydigheten i karakteriseringen av karakterer, føler jeg at denne romanen/memoarene er for kort og overfladisk. Temaene, karakterene og anekdotene som tas opp er ikke fullt utviklet, noe som etterlater leseren med en følelse av misnøye. Selv om The Doll kan betraktes som en introduksjon til en mulig lengre memoarbok av Kadaré, klarer den i seg selv ikke å fengsle fullstendig.
Kritikk
Verket «Dukken» av den kjente forfatteren Ismaíl Kadare er uten tvil et interessant inntog i forfatterens memoarer, men det har etterlatt meg med en viss følelse av skuffelse. Selv om Kadare er kjent for sin evne til å skape mystiske miljøer og skildre tvetydige karakterer, føler jeg i denne romanen/memoarene at det mangler videre utvikling og dybde.
Boken forteller om ulike episoder i livet til forfatterens familie, fra foreldrenes usannsynlige ekteskap til hans egen ungdom og suksess som forfatter. Morsfiguren blir den sentrale aksen i historien, om enn subtilt. Selv om noen typiske trekk ved Kadares verk kan identifiseres, som settingen i et middelaldersk og moderne Albania på samme tid, og den labyrintiske formen til tekstene hans, kan jeg ikke finne den samme magien og fascinasjonen som jeg har opplevd med andre verk av forfatteren.
Det er tydelig at det er temaer, karakterer og anekdoter som kunne vært utviklet i større dybde. Faren, kalt «den store reformatoren», som alltid planlegger arbeid i familiens hjem, svigermoren og «dukken» selv er spennende karakterer med potensial til å generere sider fulle av moro, bekymring og melankoli. Men i stedet for å utforske disse mulighetene, flytter boken seg raskt til andre settinger og temaer, og etterlater en følelse av mangel på tilfredshet og tilfredsstillelse.
Men som et selvstendig verk føler jeg at det faller halvveis, og frembringer interessante ideer, men ikke utvikler dem fullt ut. Jeg håper at Ismaíl Kadare vil gi oss et dypere og mer fullstendig blikk på livet og opplevelsene hans i fremtiden, ettersom jeg er sikker på at et memoar skrevet av ham ville være svært etterlengtet og verdsatt av mange lesere.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.