Den usynlige hånden

I «Den usynlige hånden» presenterer forfatteren Isaac Rosa oss en roman med en korhovedperson, der hvert kapittel reflekterer tankene og opplevelsene til ulike arbeidere på et prosjekt. Gjennom dette narrative eksperimentet kommer forfatteren med en implisitt kritikk av det kapitalistiske samfunnet, og viser frustrasjonene, reglene og grensene som arbeidere må tåle i bytte mot lønn.

I romanen finner vi karakterer som slaktere, arbeidere, informatikere, administratorer, telefonselgere, mekanikere, syersker, renholdere, servitører og til og med en og annen prostituert utenom lønn. I tillegg vises også røvere og omstreifere som besøker anlegget. Hver av disse karakterene representerer et sosialt sjikt og gjennom sine arbeidserfaringer utforskes de ulike virkelighetene og forholdene som hver enkelt må møte.

Tittelen «Den usynlige hånden» refererer til den spontane mekanismen som kjennetegner det kapitalistiske samfunnet og som gjør at det går frem av seg selv. Romanen inneholder en implisitt kritisk ladning og et ironisk nikk til ideen om at arbeid er det som skaper og setter i gang et perfekt samfunn. Det er en satire som skildrer arbeidserfaringen og dens muligheter, frustrasjoner og grenser, og viser hvordan disse varierer avhengig av erfaring, kritisk kapasitet, ideologi, blant andre faktorer, til hver enkelt.

Når det gjelder stilen til romanen, tenderer den mot monotoni og ligner den til José Saramago i hans verk «Essay on Blindness». Men til tross for stivheten i tilnærmingene som er typiske for avhandlingens subsjanger, er «Den usynlige hånden» en velment og gjennomarbeidet roman, selv om den mangler gnist.

Et positivt poeng som gjør denne boken verdt å lese, er dens evne til realistisk og kritisk å skildre arbeidsverdenen og de ulike erfaringene og perspektivene som finnes i den. Gjennom de ulike karakterene og deres synspunkter viser forfatteren oss de ulike forholdene, begrensningene og konsekvensene som arbeid har på livet til hver enkelt. Denne romanen inviterer oss til å reflektere over verdien og viktigheten av sysselsetting i samfunnet vårt, samt ulikhetene og utfordringene som arbeidere møter i hverdagen. Videre tilfører ironien og satiren som er tilstede i verket et interessant og provoserende preg på historien.

Et negativt poeng som ville gjøre denne boken ikke verdt å lese, er monotonien i skrivestilen. Selv om forfatteren prøver å eksperimentere med ulike perspektiver og bruker digresjoner for å livne opp helheten, har stilen en tendens til å bli for ensformig, og minner noen ganger om Saramagos forfatterskap i «Essay on Blindness», som får noen avsnitt til å virke uoriginale og forutsigbare. Denne mangelen på glans og originalitet i skrivingen kan gjøre lesing kjedelig og uinteressant for noen lesere.