I den andre delen av Ingmar Bergmans familietrilogi avslører «Søndagsbarn» de universelle temaene seksualitet, dødsangst og ulykkelighet gjennom øynene til en ung gutt som heter Pu. Satt over en enkelt sommerhelg i 1926, utforsker fortellingen Pus komplekse forhold til faren, pastor Erik Bergman. Med scener satt i fremtiden, hvor Pus far er syk og døende, blir fortiden belyst med ny betydning. Bergman blander melankolsk prosa og introspektiv psykologi, og skaper en gripende, men likevel delikat atmosfærisk tone uten å gli inn i billig sentimentalitet. Fans av Bergmans filmer vil også nyte de subtile nikkene til hans tidligere verk. En må-lese for både filmelskere og generelle lesere.
«Søndagsbarn» er andre del av Bergmans selvbiografisk-familietrilogi og oppfyller to vesentlige krav til selvbiografiske romaner. På den ene siden er temaene som diskuteres universelle og går over fra individet til det kollektive. På den annen side gir stemmen og strukturen Bergman har valgt troverdighet og mening til det som fortelles. Historien finner sted en helg i juli 1926, da Pu, forfatterens alter ego, er knapt 8 år gammel. I løpet av denne tiden møter lille Bergman sin første erfaring med seksualitet, dødsangst og ulykkelighet, blant andre temaer som er perfekt gjenkjennelige for enhver leser. Det sentrale i historien er imidlertid forholdet mellom forfatteren og hans far, pastor Erik Bergman. Bergman introduserer tre scener satt i fremtiden, der faren allerede er syk og døende, noe som gir større kraft til tidligere hendelser. Fortellingen kombinerer det stemningsfulle og beskrivende med det introspektive og psykologiske, og oppnår samtidig en kald og delikat tone, og unngår å falle inn i billig sentimentalitet. Selv om den vakre utgaven til forlaget Fulgencio Pimentel skiller seg ut, kritiseres vekslingen mellom første og tredje person, siden den kunne oppnådd samme effekt uten denne registerendringen. Boken presenterer også cinefile nikk for fans av Bergmans verk, som barndomshuset, som minner om «Wild Strawberries», eller scener som fremkaller «The Seventh Seal» og teatraliteten til noen situasjoner som minner om filmer fokusert på tvil, skyld. og forvirring.
Det positive poenget som gjør «Søndagens barn» verdt å lese, er forfatterens, Ingmar Bergmans, evne til å overskride det enkelte individ og presentere universelle temaer på en troverdig måte. Gjennom sin valgte stemme og struktur klarer Bergman å knytte til seg leseren og gir en autentisk litterær opplevelse. Videre tilfører introduksjonen av scener som ligger i fremtiden og kombinasjonen av det stemningsfulle med det introspektive kraft og sammenheng til fortellingen. Selv om vekslingen mellom første og tredje person kan være noe sjokkerende, skiller verket seg generelt ut for sin kalde og delikate tone, og unngår å falle i billig sentimentalitet. I tillegg, for fans av Bergmans kinematografiske arbeid, er det nikk til hans mest kjente filmer som gir ekstra verdi til lesningen.
Til tross for suksessene til Bergmans «Søndagsbarn» er det ett aspekt som ikke helt overbeviser meg. Jeg synes vekslingen mellom første og tredje person i fortellingen er sjokkerende. Selv om jeg forstår at forfatteren søker å holde en avstand fra fakta, tror jeg at den samme effekten kunne vært oppnådd uten å måtte endre posten. Denne vekslingen kan være forvirrende og bryte den narrative flyten i historien, noe som kan gjøre det vanskelig for leseren å fordype seg i handlingen. Selv om det er en mindre detalj, er det et negativt punkt som kan forringe bokleseopplevelsen.
Kritikk
«Søndagsbarn», andre del av Bergmans selvbiografiske trilogi, er en sterkt anbefalt roman som oppfyller kravene som jeg anser som vesentlige i denne typen verk. For det første går temaene som diskuteres over fra individet til det kollektive, noe som gjør historien universell og lett identifiserbar for enhver leser. Videre er den narrative stemmen valgt av forfatteren troverdig og meningsfull, noe som viser hans dyktighet som forfatter.
Romanen tar oss med på en helg i juli 1926, da hovedpersonen, en gutt på bare 8 år, møter oppdagelser om seksualitet, dødsangst, alderdom og ulykkelighet. Disse temaene er gjenkjennelige for alle og tas opp på en følsom og realistisk måte. Det mest bemerkelsesverdige med «Søndagsbarn» er imidlertid forholdet mellom hovedpersonen og faren hans, en gjeter, som er preget av de julidagene.
Selv om romanen har mange suksesser, for eksempel introduksjonen av scener lokalisert i fremtiden som gir større kraft og sammenheng til tidligere hendelser, er vekslingen mellom første og tredje person sjokkerende for meg, og jeg tror ikke det var nødvendig for å oppnå ønsket effekt. Videre unngår den kalde og delikate tonen i fortellingen å falle inn i billig sentimentalitet, men noen ganger blir den overdrevent introspektiv og psykologisk.
Selv om det har noen aspekter som kan forbedres, som for eksempel veksling av fortellende stemmer, er det generelt sett et verk som tilbyr en interessant og reflektert lesning.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.