«Italienske sko» av Henning Mankell tar leserne med på en gripende reise når en pensjonert kirurg som bor isolert på en avsidesliggende øy blir konfrontert med fortiden hans når en gammel flamme avslører at de har en datter sammen. Kirurgen har i oppgave å bygge et forhold til datteren sin før morens uunngåelige død, og sliter med vekten av ansvar, tapt tid og konfrontere fortiden hans. Mankells elegante skrivestil og utforskning av temaer som dødelighet, arv og forløsning skaper en uhyggelig vakker historie som ikke bør gå glipp av.
Etter min mening er Italian Shoes, skrevet av Henning Mankell og oversatt til spansk av Carmen Montes Cano, en tilrådelig roman. Selv om jeg forventet en mørkere tone, var jeg glad for å oppdage at historien ikke fokuserte på mystikksjangeren. I stedet er det en dekadanseroman der tragiske følelser manifesterer seg på uventede steder.
Handlingen følger livet til en kirurg som for tidlig har forlatt yrket sitt og bor på en liten øde øy der knapt noen våger seg i nærheten. Bare akkompagnert av hunden og katten sin, finner hovedpersonen trøst i sin isolasjon. Men en dag bryter en gammel kjæreste ved navn Harriet inn i huset hans, en eldre og dødssyk kvinne som prøver å lukke syklusene som ble stående åpne mellom dem. Harriet avslører for hovedpersonen at de har en datter til felles og ber ham møte datteren hennes før hennes uunngåelige død. Plutselig finner kirurgen seg selv påta seg ansvaret som en avdød far og snart enkemann, og bestemmer seg for å påta seg oppgaven med å ta igjen tapt tid.
Jeg må innrømme at jeg likte Mankells skrivestil i denne romanen, som er elegant og behersket. Den appellerte imidlertid ikke nok til å gjøre meg nysgjerrig på hans andre, mer kjente romaner. Måten forfatteren beskriver de øde landskapene på er merkelig fascinerende, og det er interessant å se hvordan historien blir en psykologisk spekulasjon om hvordan ulike alternativer står overfor når man når livets forfallsstadium. Hovedpersonen, Fredrik, ser ut til å finne en fornyelse av seg selv når han møter fortidens spøkelser, mens Harriet fremstår som oppgitt og overraskende planleggende.
Selv om han går bort fra sin vanlige sjanger, klarer forfatteren å skape en forfallshistorie som utforsker temaer som ansvar, tapt tid og konfrontasjon med fortiden. Gjennom en elegant skrivestil tar Mankell oss med inn i øde landskap og viser oss hvordan karakterene møter de ulike alternativene når de når siste fase av livet. Selv om det ikke har gitt meg en stor nysgjerrighet etter å lese flere av Mankells verk, har jeg likt stilen hans og refleksjonen som denne romanen vekker.
Et av de positive punktene som jeg trekker frem ved boken «Italienske sko» av Henning Mankell er forfatterens evne til å skape en øde og fascinerende atmosfære gjennom sine beskrivelser av landskap. Når du går gjennom historien, kan du tydelig visualisere den lille øya hvor hovedpersonen bor, omgitt av stillhet og ensomhet. Denne innstillingen bidrar til å formidle følelsen av isolasjon som hovedpersonen opplever og legger til et ekstra element av intriger til handlingen. Videre er måten Mankell bruker landskap på som en refleksjon av livets forfall og avgjørelsene som ble tatt på den tiden i livet, fascinerende og holder deg hektet på å lese.
Det negative punktet hvorfor boken «Italienske sko» ikke er verdt å lese, er at handlingen mangler mystikk og ikke oppfyller forventningene som kan oppstå ved lesing av synopsis. Selv om forfatteren, Henning Mankell, klarer å skape en øde og fascinerende atmosfære i landskapene, fokuserer historien hovedsakelig på karakterenes forfall og en psykologisk spekulasjon om hvordan man skal møte de ulike alternativene i livets sluttfase. Dette kan være skuffende for de som forventet et mer spennende plot fullt av uventede vendinger.
Kritikk
Italienske sko, av den svenske forfatteren Henning Mankell, er en roman som overrasket meg positivt. Selv om jeg forventet å finne en mørkere og mer mystisk atmosfære, fant jeg en historie om dekadanse og tristhet som fanget meg helt fra begynnelsen. Hovedpersonen, en pensjonert kirurg som bor på en liten øy, blir konfrontert med fortiden sin når hans gamle kjæreste dukker opp i livet hans for å avsløre at de har en felles datter. Fra dette øyeblikket blir hovedpersonen tvunget til å ta sitt ansvar og prøve å ta igjen tapt tid.
Mankells stil i denne romanen er elegant og behersket, noe jeg likte, selv om den ikke vekket nok nysgjerrighet hos meg til å ville fordype meg i hans mest kjente verk. Imidlertid klarer forfatteren å skape en fascinerende atmosfære i de øde landskapene på øya, og etter hvert som historien skrider frem, reises interessante refleksjoner om hvordan vi møter de ulike alternativene som presenteres for oss i livets forfall. Hovedpersonen opplever en slags gjenfødelse når han konfronterer sin fortid og hans tidligere kjæreste viser overraskende resignasjon og planlegging.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.