Oppdag det sammenfiltrede nettet av lojalitet, skam og svik i Gaute Heivolls «Sang for sekstiåtte forrædere», mens et lite norsk samfunn sliter med kjølvannet av andre verdenskrig. Når lokalavisen publiserer navnene på de som sluttet seg til nazistpartiet, stiger lenge begravde hemmeligheter og ulmende spenninger til overflaten, og truer med å rive i stykker det skjøre sosiale stoffet. Med delikat prosa utforsker Heivoll de komplekse motivasjonene som førte til at enkeltpersoner omfavnet den mørke siden av politikken, selv når kirken sliter med å rette opp skillet. Romanen kommer imidlertid til kort med å engasjere leseren fullt ut, med lange, lite engasjerende dialekttunge dialoger som gjør det utfordrende å få kontakt med karakterene på et dypere plan. For de som søker en dypere forståelse av krigen, tenk på «Frontsøstre» av Vegard Sæther, «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin, eller «Fars krig» av Bjørn Westlie.
«Sang for sekstiåtte forrædere» av Gaute Heivoll er en historisk roman som utspiller seg i en norsk bygd, med fokus på bygdefolket som sluttet seg til nazistpartiet Nasjonal Samling under andre verdenskrig. Historien begynner med å introdusere den unge organisten, Andreas, som forlater landsbyen, og forårsaker splittelse i samfunnet. Hovedplottet utspiller seg imidlertid etter krigen når listen over de sekstiåtte medlemmene som ble med i partiet trykkes i lokalavisen. Denne hendelsen bringer skam, skyld og splittelse til overflaten, noe som fører til at samfunnet blir en diffus masse, med individer som blir utallige navn.
Romanen utforsker årsakene til at folk ble med i partiet, alt fra uvitenhet til å søke makt. Ettersom den kristne tro ikke klarer å bygge bro mellom vinnerne og taperne, tar hevnen over. Et bemerkelsesverdig eksempel er sognepresten, som blir sendt til Grini for å ha uttrykt sin motstand mot nazistpartiet gjennom en bibelsk lignelse. Hos Grini er han tildelt ansvaret for biene, og han krever store mengder sukker for å blande sukkervann for at biene skulle overleve høsten og vinteren. Den voksne birøkteren setter seg ned i herlig respekt og får gjøre som han vil gjennom hele sensommeren.
Mens romanen gir et historisk perspektiv på kjølvannet av krigen i en liten norsk landsby og utforsker konsekvensene av å bli med i nazistpartiet, klarer den ikke å engasjere leseren som en suksessroman. De lange, uengasjerende dialogene på dialekt understreker den kjedelige og solide fortellingen, noe som gjør det vanskelig å få kontakt med historien. Individene i historien blir bare utallige navn i en diffus masse.
Selv om Gaute Heivolls kommunikasjonsevner er imponerende, er kanskje ikke «Sang for sekstiåtte forrædere» den beste representasjonen av hans evner. For de som er interessert i emnet, gir faglitterære bøker og memoarer en dypere forståelse av krigen. Anbefalte alternativer inkluderer «Frontsøstre» av Vegard Sæther, «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin, og «Fars krig» av Bjørn Westlie.
Jeg anbefaler å lese «Sang for sekstiåtte forrædere» av Gaute Heivoll for dens tankevekkende utforskning av konsekvensene av å melde seg inn i nazipartiet og splittelsen det medførte i et lite norsk samfunn. Denne historiske romanen tilbyr et unikt perspektiv på kjølvannet av andre verdenskrig, noe som gjør den til en verdifull lesning for de som er interessert i denne perioden. Selv om fortellerstilen kanskje ikke appellerer til alle, gjør bokens historiske innsikt og temaer om skyld, skam og fellesskap den til en lesning verdt.
Jeg anbefaler å lese «Sang for sekstiåtte forrædere» av Gaute Heivoll for dens tankevekkende utforskning av konsekvensene av å melde seg inn i nazipartiet og splittelsen det medførte i et lite norsk samfunn. Denne historiske romanen tilbyr et unikt perspektiv på kjølvannet av andre verdenskrig, noe som gjør den til en verdifull lesning for de som er interessert i denne perioden. Selv om fortellerstilen kanskje ikke appellerer til alle, gjør bokens historiske innsikt og temaer om skyld, skam og fellesskap den til en lesning verdt.
Kritikk
Jeg syntes «Sang for sekstiåtte forrædere» av Gaute Heivoll var en interessant historisk beretning, men den kom til kort som en fengslende roman. Dialogene var lange og ofte lite engasjerende, med en konsekvent bruk av dialekt som gjorde det vanskelig å knytte til historien. Mens ideen om å personifisere bygdesamfunnet var spennende, ble individene til slutt tapt i et hav av navnløse ansikter.
Det ene aspektet jeg satte pris på var den tankevekkende undersøkelsen av konsekvensene av å bli med i nazistpartiet og splittelsen det førte til samfunnet. I tillegg tilbød romanen en unik historisk kontekst av etterkrigstiden i en liten norsk bygd.
Men hvis du leter etter en mer engasjerende og dyptgående forståelse av krigen, vil jeg anbefale å vende deg til faglitterære bøker eller memoarer. Verk som «Frontsøstre» av Vegard Sæther og «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin gir verdifull innsikt i krigen og dens innvirkning. Et annet utmerket alternativ er «Fars krig» av Bjørn Westlie, som gir et fengslende perspektiv på krigen.
Avslutningsvis, mens Gaute Heivoll er en dyktig formidler, er kanskje ikke «Sang for sekstiåtte forrædere» det beste utstillingsvinduet for hans evner som historieforteller.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.