«Instituttet for de siste ønsker» av Antonia Michaelis tar oss med på en reise med Mathilda, en hengiven medarbeider i en organisasjon som oppfyller døende klienters siste ønsker. Mens Mathilda navigerer i kompleksiteten ved å innvilge forespørslene deres, legger hun ut på et oppdrag for å finne Birgers for lengst tapte barndomskjæreste, Doreen. Men etter hvert som hun går dypere inn i fortiden hans, begynner hun å stille spørsmål ved om hun vil at Birgers ønske skal gå i oppfyllelse. Denne tankevekkende romanen utforsker betydningen av å se tilbake på minner og oppfylle sitt siste ønske før man dør fredelig. Med en subtil og vittig skrivestil skaper Michaelis en saktebrennende, men likevel fengslende historie om selvoppdagelse og refleksjon. Imidlertid kan tempoet være for sakte for lesere som foretrekker raske og actionfylte romaner.
«Instituttet for de siste ønsker» av Antonia Michaelis følger historien om Mathilda, en dedikert ansatt i en organisasjon som oppfyller de døende ønskene til terminalt syke klienter. Mathildas liv er sentrert rundt å oppfylle andres drømmer, som å arrangere en spillekveld med Jakob og skaffe billetter til Ewa for å delta på en konsert med en avdød stjerne.
Mathilda er en særegen karakter som lever et ensomt liv på et loft med hunden sin, Eddie. Hun har et anstrengt forhold til sin ekskjæreste, Daniel, som nå er lege. Når Birger, en av hennes klienter, ber om å se sin savnede barndomskjæreste, Doreen, tar Mathilda på seg å finne henne. Imidlertid innser hun etter hvert at hun ikke vil at Birgers ønske skal gå i oppfyllelse.
Romanen fordyper seg i temaet om å mimre om minner fra tidlig i livet og å ønske å oppfylle et siste ønske før man dør fredelig. Michaelis’ skrivestil er subtil og vittig, og skaper en sakte, men engasjerende historie. Boken kunne imidlertid vært forkortet ettersom handlingsutviklingen var minimal.
Gjennom hele romanen utforskes Mathildas karakterbue mens hun navigerer i kompleksiteten ved å oppfylle kundenes ønsker. Leseren blir investert i reisen hennes når hun avdekker mysteriene i Birgers fortid og kommer til enighet med sine egne ønsker.
Samlet sett oppfordrer Michaelis’ roman leserne til å reflektere over viktigheten av å se tilbake på minner fra tidlig i livet og oppfylle uoppfylte ønsker før det er for sent. Den subtile humoren og introspektive temaene gir en tankevekkende og engasjerende lesning. Det kan imidlertid hende at boken ikke appellerer til lesere som foretrekker fartsfylte og actionfylte romaner.
Jeg anbefaler på det sterkeste å lese «Instituttet for de siste ønsker» av Antonia Michaelis for dens tankevekkende utforskning av temaer som minner, ønsker og død. Denne romanen gir et unikt perspektiv på viktigheten av å ta vare på tidlige minner og oppfylle uoppfylte ønsker før det er for sent. Michaelis’ skrivestil er subtil og humoristisk, noe som gjør den til en engasjerende og introspektiv lesning. Hvis du liker kontemplativ litteratur som fordyper deg i menneskets psyke, er denne boken et must å lese.
Jeg anbefaler på det sterkeste å lese «Instituttet for de siste ønsker» av Antonia Michaelis for dens tankevekkende utforskning av temaer som minner, ønsker og død. Denne romanen gir et unikt perspektiv på viktigheten av å ta vare på tidlige minner og oppfylle uoppfylte ønsker før det er for sent. Michaelis’ skrivestil er subtil og humoristisk, noe som gjør den til en engasjerende og introspektiv lesning. Hvis du liker kontemplativ litteratur som fordyper deg i menneskets psyke, er denne boken et must å lese.
Kritikk
Jeg likte veldig godt å lese «Instituttet for de siste ønsker» av Antonia Michaelis. Boken har et unikt premiss, med fokus på en organisasjon som oppfyller de døende ønskene til terminalt syke klienter, og jeg fant meg selv dratt inn i Mathildas verden mens hun navigerte gjennom utfordringene og gledene ved jobben sin.
Mathilda er en fascinerende karakter – hun er sære, uavhengig og dypt empatisk, med en komplisert fortid og et anstrengt forhold til sin ekskjæreste, Daniel. Jeg satte pris på hvordan Michaelis tok seg tid til å utvikle Mathildas karakter, og viste hennes sårbarhet og styrke i like stor grad.
Skrivestilen til boken var subtil og humoristisk, noe jeg syntes var et sjarmerende preg. Historien gikk sakte, men engasjerende, og jeg fant meg selv å reflektere over temaene minner, ønsker og død mens jeg leste. Michaelis gjorde en utmerket jobb med å utforske den menneskelige psyken og oppmuntre leserne til å vurdere viktigheten av å se tilbake på minner fra tidlig i livet og oppfylle uoppfylte ønsker før det er for sent.
En av mine favorittaspekter ved boken var utforskningen av forholdet mellom Birger og hans savnede barndomskjæreste, Doreen. Mathildas reise for å finne Doreen var spennende, og jeg fant meg selv følelsesmessig investert i resultatet.
Jeg er imidlertid enig i at boken kunne vært forkortet med hundre sider. Mens jeg satte pris på det langsomme tempoet og introspektive temaer, følte jeg at plottutviklingen til tider var minimal. Når det er sagt, syntes jeg fortsatt at boken var en tankevekkende og hyggelig lesning.
Alt i alt vil jeg anbefale «Instituttet for de siste ønsker» til alle som liker å lese introspektive og tankevekkende romaner. Boken er en vakker utforskning av menneskets tilstand og kraften i minner, ønsker og død, og jeg tror at leserne vil finne seg selv i å reflektere over historien lenge etter at de har snudd siste side.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.