Til tross for sin popularitet, kommer Muriel Barberys «Pinnsvinets eleganse» til kort med sitt rykte som et hjertevarmende og fantastisk mesterverk. Karakterene er flate og urealistiske, og kommer frem som klisjefylte stereotyper med en overbærende følelse av moralsk og intellektuell overlegenhet. Forholdet mellom dem føles tvunget og produsert, og tjener handlingen i stedet for å utvikle seg naturlig. Mangelen på narrativ spenning og sammenhengende karakterutvikling gjør historien kjedelig og forutsigbar. Dessuten mangler skrivestilen forskjell mellom conciergens stemme og jentas, og den pedantiske tonen og kronglete syntaksen gir en ubehagelig lesning. De hardhendte forsøkene på lærdom gir liten verdi til historien. Denne romanen etterlater mye å være ønsket, og jeg kan ikke anbefale den.
Etter å ha lest Pinnsvinets eleganse, kan jeg ikke la være å uttrykke min skuffelse og frustrasjon over denne boken. Selv om jeg vet at den har vært veldig populær og at mange har rost den som et ømt og fantastisk mesterverk, er det etter min mening en falsk og svikefull roman.
Til å begynne med er karakterene urealistiske og flate, fulle av klisjeer og med en motbydelig holdning av moralsk og intellektuell overlegenhet. Den selvlærte portvakten til en luksuriøs parisisk bygning, den intelligente og suicidale jenta og den kjekke japanske forretningsmannen som flytter inn i bygningen virker skapt som bare stereotypier uten spor av menneskelighet eller sympati. Videre utvikler forholdet mellom disse karakterene seg på en tvungen og unaturlig måte, manipulert av forfatteren til å ta plottet dit hun vil. Mangelen på narrativ spenning og sammenhengende karakterutvikling bidrar også til å gjøre handlingen uinteressant og forutsigbar.
Når det gjelder skrivestil er det ingen merkbar differensiering mellom vaktmesterstemmen og jentas, noe som er skuffende. Dessuten er den pedantiske tonen og den kronglete syntaksen som brukes i romanen ubehagelig å lese. Forfatterens forsøk på lærdom virker ofte tvungne og tilfører ingen verdi til historien.
Jeg kan ikke anbefale det, og personlig likte jeg det ikke.
Til tross for den negative vurderingen som «Pinnsvinets eleganse» har fått, mener jeg at det er et positivt poeng som kan gjøre boka verdt å lese. Dette poenget finnes dessverre ikke i handlingen eller karakterenes utvikling, men i muligheten det gir til å reflektere over temaer som ensomhet, fordommer og søken etter skjønnhet i hverdagen. Gjennom øynene til Renée og Paloma inviteres vi til å stille spørsmål ved våre egne holdninger og atferd, for å åpne oss for de skyldige
Etter min mening er et negativt poeng som gjør at boken «Pinnsvinets eleganse» ikke er lesverdig, karakterenes manglende utvikling og troverdighet. Selv om forfatteren prøver å presentere oss for intelligente og kultiverte karakterer, som Renée og Paloma, er deres holdning til moralsk og intellektuell overlegenhet motbydelig og gjør det vanskelig å identifisere seg med dem. Videre er de andre karakterene overfladiske stereotypier og mangler menneskelighet og sympati. Denne mangelen på dybde i karakterene påvirker handlingen negativt, som avanserer på en tvungen og brå måte, uten den minste sammenheng eller narrativ spenning.
Kritikk
The Elegance of the Hedgehog er en roman som har etterlatt meg med en følelse av avsky. Selv om jeg erkjenner at mange syntes det var ømt og fantastisk, var det for meg en ganske misvisende og falsk lesning. Karakterene, selv om de presenteres som intelligente og kultiverte, er usannsynlige og fulle av klisjeer. Holdningen til moralsk og intellektuell overlegenhet de har er motbydelig og gjør det vanskelig å identifisere seg med dem. Videre er resten av karakterene forenklede stereotyper av den fornemme parisiske borgerligheten og mangler menneskelighet og sympati.
Når det gjelder handlingen, mangler første halvdel av romanen utvikling, og når den endelig dukker opp, gjør den det på en tvungen og unaturlig måte. Det er ingen narrativ spenning eller sammenhengende utvikling av karakterene, og ting skjer bare for forfatterens bekvemmelighet. Slutten er dessuten tullete og kitsch, og tilfører unødvendige doser sentimentalitet.
Til slutt overlater også stilen i romanen mye å være ønsket. De to narrative stemmene, Renées og Palomas, er identiske, uten noen nevneverdig stilistisk differensiering. Den pedantiske tonen og den kronglete syntaksen gjør lesingen ubehagelig. Jeg vil ikke anbefale denne lesningen.
0 Kommentarer
På Leserlyst.com elsker vi at leserne deltar og uttrykker sine meninger. Din stemme er viktig for oss. Føl deg fri til å kommentere og dele dine tanker om denne boken. Vi ser frem til dine tilbakemeldinger.